TORILLs BLOGG

27. des, 2021

På grunn av allergi holder jeg meg unna alle pelsdyr, men det er ikke alltid de er enig i å holde avstand.

Ei venninne som hadde katt mente at jeg bare kunne komme på besøk. Hun fortalte at den var en "1-manns-katt", så det var bare hun som fikk klappe den. Den unngikk ungene i heimen, og det samme med folk som kom på besøk. Det hørtes ut som at det kunne gå greit å dra dit på besøk, så da gjorde jeg det. Men det tok ikke lang tid før katten begynte å nærme seg meg og tydelig ville opp i sofaen der jeg satt, og den ga seg ikke. Til slutt holdt jeg en avis foran den, for å hindre den i å komme nærmere. Det hjalp heller ikke, så da ba jeg venninnen min om å få et stort håndkle som jeg la over fanget mitt, og katten kom fort da jeg kappet på håndkleet og lokket på den. Den la seg på fanget mitt og jeg la hendene på den. Den lå helt rolig med lukkede øyne, men innimellom løftet den hodet og tittet på meg. Og la hodet ned igjen. Venninnen min trodde ikke sine egne øyne, for slik hadde katten aldri oppført seg tidligere. Den lå på fanget mitt og fikk healing en god stund. Da den var fornøyd og hadde fått det den trengte, gikk den sin vei. Og jeg fikk være i fred for den.

En annen gang kom jeg på besøk et sted der var det en hund i huset. Jeg satte meg i en lenestol og hunden var straks ved siden av meg. Jeg sa fra at jeg er allergisk og at jeg ville sette pris på avstand til hunden, noe som førte til at 5  – 6 barnebarn "jaktet" på hunden hele tiden, for at den ikke skulle komme seg bort til meg. Men det klarte den likevel. Til slutt skjønte jeg hva hunden ville og ba dem la den være da den enda en gang stilte seg ved siden av stolen jeg satt i. Jeg holdt på den og ga den healing en stund, og etterpå gikk den og la seg på plassen sin. Den hadde fått det den trengte og lot meg være i fred.

Hvordan dyrene "vet" at jeg kan hjelpe dem, vet jeg ikke. Men det er interessant at de ber om hjelp og uttrykker så klart og tydelig hva de vil. 

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

 

16. aug, 2021

Har du oppdaget at du har evner? Healing, klarsyn, mediumskap og/eller andre ting?
Jeg får telefoner fra folk som lurer på ting, som ønsker noen å prate med. Noen har nettopp oppdaget evnene sine, andre har visst om dem en stund og har prøvd ut både veiledere, kurs og/eller forskjellige teknikker/innfallsvinkler.

Det som er mest utfordrende, er de personene som ringer og er fortvilet, pågående og nesten desperat etter å få hjelp. Jeg får høre om personer som har oppdaget at de har evner, har tatt kontakt med en healer/et medium/en veileder som har påtatt seg å lære dem opp, dele av sin egen kunnskap og erfaring. Men dessverre skjer det noen ganger ting som veilederen ikke takler/klarer å hjelpe til med, og da ringer vedkommende til andre. Ofte handler det om at vedkommende "har fått på seg en energi", eller "har fått på seg en klebeånd" som de ikke klarer å få bort. Og at denne "energien" eller "klebeånden" tapper dem for energi så de blir sliten og trett.

Jeg blir litt oppgitt på vegne av de som ringer, for de har tydeligvis kontakt med en veileder som ikke takler utfordringene som kan følge med oppgaven de har tatt på seg. Skal man veilede noen, bør man ha kunnskap og evner til å kunne klare å "gå inn og se" hva det egentlig dreier seg om, og rydde opp/balansere, hjelpe vedkommende ut av det de opplever som et problem. Energi som henger ved, eller "klebeånd" som noen kaller det, kan være mye forskjellig, og det kan være mange måter å takle det på.

Samtidig gjør jeg meg noen tanker rundt dette med å velge en veileder. Hvor mye vet jeg om vedkommende som jeg velger? Hvor mye handler om hva jeg føler er riktig for meg, om hvem jeg skal velge, og hvor mye er påvirkning fra andre, eventuelt den som kan være veileder? Og når veilederen først er valgt, setter jeg vedkommende på en pidestall og tror at veilederen vet alt og kan alt? Uten å være litt kritisk? Ja, for litt kritisk sans og sunn fornuft er absolutt på sin plass i det mylderet av tilbud/retninger som finnes blant "alternativer". Det handler om å bruke magefølelsen/intuisjonen og fornuften, og kjenne etter hva som føles riktig, hva som kan være "min vei". Når noen påstår at noe er rett for deg, fordi vedkommende kan tilby det, så er det grunn til å bli skeptisk. Da jeg var ny i dette og var på alternativmesser, fikk jeg på en og samme alternativmesse høre fra 7 forskjellige personer at "det jeg driver med og kan lære bort er det ENESTE rette for deg, for det SER jeg". Hver gang svarte jeg at jeg skulle tenke på det… og for hver nye person som sa det samme ble jeg mer og mer sikker på at her var det noe som ikke stemte.

Noen velger å se på veilederen sin som en guru, de stiller ikke spørsmål, vurderer ikke så nøye og følger mer eller mindre ukritisk veiledningen de får. Det er en behagelig vei, bare "dilte etter" og ta imot…. Men er det riktig for deg? Hva med å kjenne etter hva som føles rett, hva som gir "gjenklang" i deg, og følge den veien du føler er riktig? Husk at du er skrudd sammen på din egen, spesielle måte, og det som passer for andre trenger ikke å være det riktige for deg.
Og får du en guru, så husk at du sjelden kan utvikle deg forbi guruen din, selv om du har potensiale til det. En del guruer liker å være "på toppen," bli sett opp til og beundret, og da kan det være fort gjort (både bevisst og ubevisst) å holde nede de med potensiale til å gå enda lengre enn en selv.

Det er trist at en del av de som påtar seg å være veiledere for andre ikke takler oppgaven når det dukker opp utfordringer. Det er et stort ansvar å påta seg å "pakke opp" en person som nettopp har oppdaget evnene sine. Det er jo meningen at blomsterknoppen skal få utvikle seg – i sitt eget tempo, på sin egen måte – til å bli en flott rose, ikke at stilken knekker så blomsterknoppen faller av, eller at rosen visner før den får blomstret ut.

Jeg anbefaler noen ganger folk som ringer meg å gå kurs. Jeg har selv gått mange kurs, for jeg ble full av spørsmål da jeg oppdaget healing-evnene mine. Jeg valgte forskjellige kurs, helt bevisst, fordi de forskjellige healing-teknikkene ga meg innfallsvinkler å utforske, og etter hvert som jeg forsto og integrerte det jeg lærte, ble jeg også bedre kjent med meg selv og hvordan jeg fungerer som healer, og i dag har jeg funnet healingformer/-teknikker som kjennes riktige for meg.

Det tar tid å "pakke opp" seg selv, bli kjent med og finne ut av evnene sine. Sørg for å gjøre det til en positiv og oppbyggende opplevelse som gir mersmak og lyst til å utvikle deg videre.

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

1. mai, 2021

Jeg pratet med en person her om dagen og vedkommende fortalte om en episode fra år tilbake hvor konklusjonen ble at egen reaksjon burde vært annerledes. Og la til "Jeg får bare tilgi meg selv for at jeg ikke visste bedre".

Etter den samtale begynte jeg å tenke over hva som ble sagt.

Jeg velger å tro at det store flertallet av oss gjør så godt vi kan, til enhver tid, i alle situasjoner. Vi velger å reagere ut ifra det ståstedet vi har, ut ifra tanker og holdninger om hvem vi er, den grad av oversikt vi har i en situasjon, at vi vurderer etter beste evne og tar til slutt et valg med de beste hensikter og intensjoner.

Så utvikler vi oss videre, får ny innsikt og forståelse, får et nytt ståsted, en ny oppfattelse om oss selv, og etter noen måneder / år skjønner vi at vi i dag ville reagert annerledes enn vi gjorde den gangen.

Men er det noe vi må tilgi oss selv?

Er det ikke en del av livet å utvikle seg videre, forstå mer og få større innsikt?

Vi er så flinke til å "tenke oss ned" i stedet for å "tenke oss opp". Hvorfor trenger vi å se på noe vi gjorde før som så dårlig at vi trenger å tilgi oss selv, når det vi gjorde ble gjort med den beste hensikten og intensjonen? Har vi blitt så fanget av at vi ikke er bra nok / flink nok / god nok at brillene vi ser gjennom må vurdere det vi tidligere har gjort som dårlig? Så dårlig at vi trenger å tilgi oss selv?

Hva med å heller gi aksept og respekt til den du var, fordi du GJORDE DITT BESTE!!! I stedet for å fornekte den du var? Ja, for hvis du må tilgi at du var den du var, at du tok det valget du tok, at du gjorde det du gjorde etter beste evne - er ikke det å fornekte at du var noe som var bra? At du var en person som forsøkte så godt du kunne?

Hvis du husker tilbake og vet at du ikke gjorde ditt beste, at du på grunn av sjalusi, misunnelse, grådighet eller andre årsaker tok dårlige valg – DA er det vel grunn til å tilgi seg selv?

Jeg tror mange går rundt og plager seg selv med tanker om at de burde ha valgt annerledes, men da ut ifra dagens kunnskap og innsikter. Og plasserer seg selv i en umulig situasjon, for det går ikke an at du den gangen kunne reagere ut i fra innsikter og forståelse du har i dag.
Hva med å slutte og plage seg selv og i stedet anerkjenne og respektere at du var den du var, at du hadde et annet ståsted enn i dag, men at du likevel gjorde så godt du kunne? Så kan du gi slipp med en god følelse om at du gjorde ditt beste den gangen – selv om du ville valgt annerledes i dag - og du kan gå videre i livet uten å plage deg selv med disse tankene om å måtte tilgi deg selv.
Og du kan takke deg selv for at du utvikler deg videre, bruker mer av ditt potensiale og blir en enda bedre utgave av deg selv. 

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

14. des, 2020

I løpet av høsten har jeg blitt kontaktet av flere som forteller om energityver og ønsker hjelp til å "stoppe tyven". Noen sier ifra direkte, uten at det hjelper. Og alle ønsker "energi-verktøy" som kan benyttes.

Jeg har selv hatt noen energityver opp gjennom årene. En av løsningene har vært å slutte å ha kontakt med vedkommende, velge å ikke ha noe med vedkommende å gjøre. Dessverre finnes det personer som "tapper energi" på avstand også, og da handler det om å beskytte seg selv mot dette. Det finnes mange teknikker og jeg har erfart at en teknikk ikke fungerer på alle energityvene, så jeg har prøvd flere.

Den første teknikken jeg prøvde var å sette opp en rose-hekk mellom meg og energityven. Hekken ble etter hvert både høy, bred, lang og hadde 10 – 12 cm lange torner (Alt går an i fantasien, så jeg tok i så det holdt!) Jeg kunne skimte energityven gjennom bladene, men følte meg trygg på at denne personen ikke kunne nå meg.

Rosehekken fungerte ikke overfor en annen energityv. Jeg "sanset" lange fangarmer som leita etter meg, enten det var nært eller på lang avstand. Det som fungerte var å visualisere meg selv inne i et egg, med hele den fysiske kroppen og auraen inni egget. At "eggeskallet" var ytterkanten av auraen. Og at hele yttersiden av egget var dekket av et glatt, gull-farget speil. Slik at vedkommende bare så seg selv og at all negativ energi ble reflektert tilbake til avsender. Da fikk jeg leve trygt i min verden, uten påvirkning fra energityven.  

En tredje metode er å tåkelegge. Når du merker at energityven prøver seg, se for deg at du sender ut en tåkesky som blir liggende mellom dere. En tåkesky som er så tett at energityven ikke kan finne deg.

Metode nr 4 er å be hjelpere, guider og erkeengler om hjelp. Og kraftdyr, hvis du har et forhold til dem. Husk at disse ikke gjør noe som helst før du ber om det. Vi på jorden har fri vilje, og vi må derfor gi uttrykk for ønske om hjelp hvis vil vi ha hjelp.
Jeg jobber en del med 4 erkeengler:
Michael – Beskyttelse, mot, styrke, sannhet, integritet, positivitet og avslutninger.
Raphael – Healing på alle plan, oppmuntrende, humor, glede, lek, reiser og forandring.
Gabriel – Nåde, budskap, kommunikasjon, kreativitet, trygghet, klarhet og meningen med livet.
Uriel – Visdom, virksomhet, medvirkning, fred, problemløsning og tilgivelse.
Erkeengelen Michael avbildes ofte med et sverd i hånden og mange ber om hans hjelp til å kutte bånd og beskytte. Erkeengelen Raphael kan gi healing både til deg og energityven.

Hvis energityven allerede har fått "bånd" til deg, kan du visualisere at du har ei saks og klipper av båndene helt inntil kroppen din. Og at båndene har en strikk-effekt, slik at de trekker seg tilbake til avsender. Etterpå kan du sette opp gullegget rundt deg, og sjekke at speil-overflata er helt glatt, slik at det ikke finnes noen "knagger" som energityven kan feste seg på.

Føler man behov for å rense ut energi man ikke vil ha, kan man meditere/visualisere – for eksempel under dusjen om morgenen – at vannet ikke bare renner utenpå kroppen, men også inni, at alle cellene i kroppen får slippe ut uønsket energi/innhold, og visualisere at alt renner ut i sluket. Eller du kan meditere/visualisere at du bader i et tjern/i sjøen/en elv og at vannet renser ut energiene du gjerne vil bli kvitt/er klar til å gi slipp på.

Alle disse teknikkene krever gjentakelse/øving. Det holder ikke å visualisere/meditere/tenke dem bare 1 gang. I perioder har jeg satt opp både rosehekken og gullegget morgen og kveld, til jeg kjente at "de bare var der".

Noen energityver stjeler energi bevisst. Andre gjør det ubevisst. Noen kan føle at de får mer energi når de kan kreve av andre, og derfor gjør de det uten å tenke over at det er en måte å stjele energi på. Og ofte er det praktisk og lettvint å ha noen man kan kreve av, for eksempel hjelp til diverse små og store gjøremål. Det kan være en utfordring å sette ned foten da slike personer helst ikke ønsker å gi slipp på fordelene de har med å ha noen som ordner og hjelper til, det vil si at man møter motstand og kan få høre at man har blitt vanskelig å ha med å gjøre, egoistisk osv. Da handler det om å stå i sin egen energi, ikke ta det personlig, men innse at "Dette er ikke mitt, det tilhører den andre". 

En annen side ved dette er hva du sender i retur. Husk at en energityv som stjeler ubevisst ikke gjør det for å være slem mot deg. Det går an å si "takk, men nei takk" og sende vedkommende varme, kjærlighet og gode tanker. Og lukke igjen for din egen del.
Vi er "dessverre" oppdratt til at vi skal tenke på alle andre, stille opp, hjelpe til…. Ofte på bekostning av egen energi og velvære. Det er ikke egoisme å ta vare på seg selv, si nei, avvise krav fra andre – det er en nødvendighet. Batteriene må lades og det er det bare du selv som kan ta ansvar for.

Samtidig som vi opplever at andre stjeler energien vår, så kan det også handle om at vi selv – bevisst eller ubevisst – tillater å gi fra oss energien vår. Noen har behov for å føle seg ønsket, elsket, at andre trenger dem og stiller opp både når det føles riktig og når det ikke føles riktig. Og det er når det ikke føles riktig at vi får følelsen av energi-tyveri.  
Hvis man gir fra seg energien sin på et ubevisst plan kan det være lurt å se litt på seg selv, hvordan man fungerer i forhold til andre, hvordan er relasjonene dine? Har du et mønster hvor du gir og gir, uten å få så mye igjen? Ikke at man skal "telle på knappene" for at alle skal gi likt, men at man føler at vennskapet/forholdet gir noe positivt, slik at man har lyst til å fortsette relasjonen.

Jeg tror også at intensjonen i bunnen er viktig. Med hvilken begrunnelse/årsak ønsker du å stoppe energi-tyveriet? Ønsker du VIRKELIG å stoppe energityven? Eller bruker du situasjonen til å få oppmerksomhet? (Beklager, men noen gjør det! Og de kan ha mange unnskyldninger for hvorfor de "ikke får til" å gjøre noe med situasjonen)
Jo renere intensjon som kommer oppriktig fra hjertet, desto lettere er det å stoppe energityven. Går du halvhjertet inn for oppgaven, blir resultatet deretter.

Det er også noe som heter at "Det du tenker på tiltrekker du deg", eller "Det du gir energi, får energi". Så hvis du går rundt og tenker på at tyven stjeler energi fra deg, kan du også tiltrekke deg/vedlikeholde/forsterke en slik situasjon. Så å leve livet sitt så godt man kan, fokusere på det som gir glede og mening, omgi seg med positive personer som er glad i deg, kan også hjelpe på situasjonen.

Men uansett teknikker, intensjon og tankemønster, så tror jeg også at det å stå trygt og stødig i seg selv er til god hjelp. Når du er trygg på hvem du er, hvor grensene dine går, at du står på en plattform i livet som "er deg" – da er også beskyttelsen på plass. Og da tillater du ikke at andre stjeler energien din – da gir du når du har overskudd og når det føles riktig.

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

19. okt, 2020

Ja, det kan det være. I dag har jeg blitt tryggere på meg selv og setter grenser, men det tok noen år før jeg kom dit....

Noe jeg opplevde, i sosiale sammenhenger, var at jeg ble bedt om å "holde litt" der hvor folk hadde smerter. Men jeg var ikke i bursdagen for å jobbe, jeg var der for å kose meg, på lik linje med de andre. Det føltes helt feil å "holde på folk" ute i det offentlige rom. En ting er at det kan se rart ut for de som ikke vet/skjønner hva som foregår – fikk høre av en mann at jeg er lesbisk, fordi jeg holdt nederst på ryggen til ei dame – men en annen side er at den som mottar healingen kan få reaksjoner, som for eksempel at de kan få opp triste følelser og tårene renner. Det kan oppleves flaut og pinlig i for eksempel en bursdag.

Jeg opplever også i sosiale sammenhenger at hvis omgivelsene vet/får vite at jeg har evner og jobber "alternativt", så kommer hele livshistorien og spørsmål rundt utfordringene de har. Hadde de bedt om å få en privat konsultasjon med meg hadde det vært greit, for jeg liker ikke at slike utleveringer foregår i det offentlige rom. Og er jeg på for eksempel et julebord, så er jeg ikke der for å stå til tjeneste for andre. Da har jeg lyst til å ha fri og kose meg.

Jeg har også opplevd klienter som bare kommer innom, uten avtale. Som ringer på og gir inntrykk av at de bare vil "prate hyggelig", men som etter en kort stund ber om at jeg skal holde på dem "bare litt". Uten at de betaler for det.
Det kan bli konflikt innvendig når sånt skjer. På den ene siden kjenner/skjønner jeg at de både ønsker og trenger hjelp, men på den andre siden kan jeg bli oppgitt og lei meg over følelsen av å bli utnyttet. Og jeg kan få følelsen av å ikke bli respektert.
Ikke misforstå, jeg jobber mye gratis også, men da er det avtalt på forhånd. Da gjør jeg det fordi det føles riktig og da er det greit.

Jeg hadde en periode en person som stadig ringte til meg eller sendte meldinger og ville at jeg skulle fortelle henne hvordan hun skulle leve livet sitt.
- Når var det beste tidspunktet for henne å reise til syden?
- Ville moren hennes være hyggelig og grei om hun besøkte henne på fredag?
- Hvilke vinnertall kom i Lotto nesten lørdag?
- Den mannen hun hadde truffet, var han "den rette"?
Hun ba om en detaljstyring fra min side som var helt urealistisk og som jeg ikke ville være med på. Jeg forsøkte å forklare henne at selv om jeg har evner, så betyr ikke det at jeg kan "se alt". Jeg forklarte henne også at hun trenger å leve sitt eget liv på sin egen måte, ta valg hun kan stå for, og fungerer det ikke, så trengs det nye valg, altså gjøre egne erfaringer i livet og lære av dem. Men hun ville heller at jeg skulle fortelle hvordan hun skulle leve. Selv når jeg ikke ga råd, fant hun ut at jeg hadde sagt hva hun skulle gjøre/velge, og jeg fikk bebreidelser i etterkant fordi jeg tok feil. Det endte med at jeg sluttet å ta telefonen og jeg svarte heller ikke på meldingene.

Jeg har mange ganger vært forundret over at folk forventer at jeg skal stille opp for dem i det offentlige rom. Så vidt jeg vet er det ingen som ber en lege se på en tilstand på en fest, da bestiller man time hos fastlegen i stedet. Og man går heller ikke i en bursdag og forventer at hvis frisør-venninna til vertinnen er til stede, så får man en liten hårklipp samtidig. Derfor synes jeg det er rart at folk forventer at jeg skal bidra med mine evner når vi tilfeldigvis treffes.

Som empatisk og sensitiv healer var det de første årene vanskelig for meg å avvise disse personene når situasjonene dukket opp. Men etter hvert har jeg blitt flinkere til å sette grenser og ta vare på meg selv, og det har vært helt nødvendig. Ingen kan jobbe støtt og stadig uten at det får konsekvenser. Og jeg kjenner at jeg yter best når jeg har satt opp avtaler og har ro og tid til å forberede meg på forhånd.
Jeg har veldig stor glede av å bruke evnene mine og jeg har fått mange gode klemmer og gode tilbakemeldinger, så jeg kommer til å fortsette så lenge jeg er i stand til det, og så lenge noen ønsker min hjelp. Men innenfor mine egne rammer.

Jeg trenger også ro og egentid for å lade opp batteriene, få avveksling og gjøre andre ting som gir glede og mening, som å være sammen med mine nærmeste, se barnebarna vokse og utvikle seg, holde på med hobbyer og gjøre ting sammen med kjæresten min.
Livet mitt er – heldigvis! – mye mer enn å bare bruke evnene jeg har.

Vennlig hilsen Torill