TORILLs BLOGG

10. aug, 2022

Jeg opplever innimellom at klienter som kommer til meg forteller om tunge stunder, om følelsen av å gå i ring, at «ingenting» hjelper, uansett hva de prøver av tilbud både innen Helsevesenet og «alternativer», at det har pågått over lengre tid, og at de er sliten og lei av å ha det sånn.

Når jeg begynner å foreslå noe, så viser det seg ofte at vedkommende allerede har gått kurs og lært forskjellige teknikker. For eksempel meditasjon, Silva-metoden, Reiki-kurs og annet. Når jeg spør videre, viser det seg at de har prøvd en gang eller to etter at de gikk på kurset, men «det virket ikke».

De fleste teknikker må gjentas og gjentas før de fungerer, før utøveren får uttelling.
Hadde du lært å sykle hvis du prøvde bare 1 eller 2 ganger? Tvilsomt! Hadde babyer lært å krabbe eller å gå dersom de bare prøvde 1 eller 2 ganger. Nei!

Så jeg undres over at det forventes at de verktøyene man lærer for å få et bedre liv, ikke brukes mer enn et par ganger, før man gir opp.
Det tar tid å venne seg til å meditere. Tankene flyr hit og dit, og man føler at man ikke får det til. Men med daglig øving får man det til. Silva-metoden (enkelt forklart) er å venne seg til å bruke den høyre hjernehalvdelen mer, som styrer kreativitet, følelser og fantasi. I motsetning til den venstre hjernehalvdelen som er logisk, beregnende og analyserende. Når hjernehalvdelene brukes i balanse, kommer det mer flyt i livet. De som går på Reiki-kurs (healing) får ofte høre at før de kommer på kurset er de som en radio som står og skurrer mellom 2 stasjoner. Underveis i kurset får man «innvielser» som gjør at man stilles inn på 1 stasjon. Så er det opp til deg selv å skru opp lydstyrken = jo mer du bruker det du har lært på deg selv, jo bedre blir resultatet.

Flere av mine klienter føler de sliter, men skjønner ikke hva som skal til for å komme ut av det. For det har «prøvd alt». Men når man bare prøver noen få ganger, blir det ikke noe positivt resultat, for det tar tid å få hjernen til å fungere på en ny måte. Det sies at for å endre en (u)vane må du bevisst velge den bort i minst 21 dager, før hjernen har funnet ut at den ikke trenger dette reaksjonsmønsteret lenger.

Jeg fikk beskjed på et kurs at jeg skulle velge en meditasjon og gjøre den hver dag i 90 dager. For å huske det hver dag satte jeg varsel på mobilen hver ettermiddag. Meditasjonen ga meg et avbrekk i en ofte hektisk hverdag, ca 20 minutter som var bare mine, hvor jeg kunne roe ned, slippe alt som ga stressfølelse, og bare være i min egen boble. Og klarte å gjennomføre hver dag sammenhengende i 90 dager. Meditasjonen ble etter hvert en kjærkommen pause i hverdagen, pluss at det ga positive resultater for meg selv, for eksempel at noen gamle, uhensiktsmessige tankemønster (oppfatninger) ble kraftig dempet. Jeg hadde ikke fått dette resultatet ved å gjøre meditasjonen bare noen få ganger.

Hvorfor ikke love deg selv å ta deg selv mer på alvor?
Gjør en avtale med deg selv om at du skal praktisere det du har lært hver dag i 1, 2 eller 3 måneder – OG gjennomfør!

Når du holder det du lover deg selv viser du deg selv at du er verdt å ta på alvor, at du ønsker og trenger den oppmerksomheten og omsorgen du gir deg selv ved å gjøre dette, og at du er verdt å ta vare på. Det gir en positiv følelse av egenkjærlighet! (Det er min erfaring).

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

13. jul, 2022

Noen ganger opplever jeg at klienten har veldig spesifikke forventninger til hvordan en healing-behandling skal være og hva jeg skal si og/eller gjøre.

Når man har hørt venner, slekt eller andre fortelle om sin opplevelse hos en healer, og man bestiller time hos samme healer – er det da realistisk å forvente at du selv skal oppleve akkurat det samme som andre har gjort? 

Vi er alle «skrudd sammen» på vår egen, spesielle måte og vi har med oss opplevelser «i ryggsekken» som har påvirket oss på forskjellig vis og formet oss til den vi er i dag. Med andre ord: vi har helt forskjellig bakgrunn og forskjellige forutsetninger for hvordan en healing-behandling oppleves, og også hva som kan bli resultatet av den. Så å forvente at du skal oppleve det samme som noen du har hørt har vært hos meg før, er en urealistisk forventning.

Jeg skjønner at det kan være fristende å få oppleve noe som andre syntes var flott og fint, men det er dessverre ikke en selvfølge. Derimot kan du, hvis du møter med åpent sinn og setter forventningene fri, få en healing-opplevelse som er ment bare for deg, slik det er riktig for deg. Om andre har fått høre at de for eksempel har med seg en nydelig engel, var det fordi det var det jeg «sanset» underveis i healingen. Hos deg kan jeg «sanse» noe helt annet, men på grunn av holdningen «jeg vil ha det den andre fikk», kan du se på det som er ment for deg som ubetydelig og kanskje til og med bli skuffet. I stedet for å innse at du er unik, at det som skjer er riktig for deg akkurat nå når du ligger på behandlingsbenken og være takknemlig for det.
Jeg kan ikke trylle frem en nydelig engel bare fordi andre har latt meg sanse en, eller en beskjed i samme gate som andre fikk. Jeg kan bare fortelle om det jeg sanser i forhold til deg – hvis jeg sanser noe i hele tatt. Som sagt er vi alle forskjellige: Noen er veldig åpne og lett for meg å «sanse» ting om, andre er mye mer lukket og vanskeligere å komme inn på, eller umulig å komme inn på. Det er stor variasjon på dette. Noen ganger er det ikke meningen at jeg skal sanse noe som helst, at det kun er healing-energien klienten trenger.

En annen side ved å ha urealistiske forventninger er at du «låser energiene». Hvis du har bestemt deg for hva du vil jeg skal fortelle og maser om dette underveis i behandlingen (har opplevd det flere ganger), så gir du meg ikke ro til å «sanse det som kommer til meg». Da legges det et forventningspress på behandlingen og meg som healer som kan bremse energiflyten, slik at de eventuelle beskjedene som du kunne ha fått, ikke kommer gjennom.

Ingen healing-behandlinger er like, selv ikke hos en person som tar flere behandlinger. Jeg opplever at hver behandling gjør noe med mottakeren som gjør at han/hun går videre i sine prosesser, bevisst eller ubevisst, og derfor er ståstedet endret fra gang til gang.  Derfor er ingen healing-behandlinger like og jeg vet aldri hva som kommer til å skje før behandlingen er i gang.

Så neste gang du får alternativ behandling: Sett fri alle forventninger om et spesifikt resultat eller hvordan stunden skal oppleves; still med et åpent sinn og ønsk heller at det som skjer skal være til det beste for deg på alle måter, hva enn det måtte være, enten det skjer bevisst eller ubevisst. Universet kan ha andre planer for deg enn du selv har og da er det lurt å ikke stå i veien for seg selv!

Vennlig hilsen Torill 

 

 

 

27. des, 2021

På grunn av allergi holder jeg meg unna alle pelsdyr, men det er ikke alltid de er enig i å holde avstand.

Ei venninne som hadde katt mente at jeg bare kunne komme på besøk. Hun fortalte at den var en "1-manns-katt", så det var bare hun som fikk klappe den. Den unngikk ungene i heimen, og det samme med folk som kom på besøk. Det hørtes ut som at det kunne gå greit å dra dit på besøk, så da gjorde jeg det. Men det tok ikke lang tid før katten begynte å nærme seg meg og tydelig ville opp i sofaen der jeg satt, og den ga seg ikke. Til slutt holdt jeg en avis foran den, for å hindre den i å komme nærmere. Det hjalp heller ikke, så da ba jeg venninnen min om å få et stort håndkle som jeg la over fanget mitt, og katten kom fort da jeg kappet på håndkleet og lokket på den. Den la seg på fanget mitt og jeg la hendene på den. Den lå helt rolig med lukkede øyne, men innimellom løftet den hodet og tittet på meg. Og la hodet ned igjen. Venninnen min trodde ikke sine egne øyne, for slik hadde katten aldri oppført seg tidligere. Den lå på fanget mitt og fikk healing en god stund. Da den var fornøyd og hadde fått det den trengte, gikk den sin vei. Og jeg fikk være i fred for den.

En annen gang kom jeg på besøk et sted der var det en hund i huset. Jeg satte meg i en lenestol og hunden var straks ved siden av meg. Jeg sa fra at jeg er allergisk og at jeg ville sette pris på avstand til hunden, noe som førte til at 5  – 6 barnebarn "jaktet" på hunden hele tiden, for at den ikke skulle komme seg bort til meg. Men det klarte den likevel. Til slutt skjønte jeg hva hunden ville og ba dem la den være da den enda en gang stilte seg ved siden av stolen jeg satt i. Jeg holdt på den og ga den healing en stund, og etterpå gikk den og la seg på plassen sin. Den hadde fått det den trengte og lot meg være i fred.

Hvordan dyrene "vet" at jeg kan hjelpe dem, vet jeg ikke. Men det er interessant at de ber om hjelp og uttrykker så klart og tydelig hva de vil. 

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

 

16. aug, 2021

Har du oppdaget at du har evner? Healing, klarsyn, mediumskap og/eller andre ting?
Jeg får telefoner fra folk som lurer på ting, som ønsker noen å prate med. Noen har nettopp oppdaget evnene sine, andre har visst om dem en stund og har prøvd ut både veiledere, kurs og/eller forskjellige teknikker/innfallsvinkler.

Det som er mest utfordrende, er de personene som ringer og er fortvilet, pågående og nesten desperat etter å få hjelp. Jeg får høre om personer som har oppdaget at de har evner, har tatt kontakt med en healer/et medium/en veileder som har påtatt seg å lære dem opp, dele av sin egen kunnskap og erfaring. Men dessverre skjer det noen ganger ting som veilederen ikke takler/klarer å hjelpe til med, og da ringer vedkommende til andre. Ofte handler det om at vedkommende "har fått på seg en energi", eller "har fått på seg en klebeånd" som de ikke klarer å få bort. Og at denne "energien" eller "klebeånden" tapper dem for energi så de blir sliten og trett.

Jeg blir litt oppgitt på vegne av de som ringer, for de har tydeligvis kontakt med en veileder som ikke takler utfordringene som kan følge med oppgaven de har tatt på seg. Skal man veilede noen, bør man ha kunnskap og evner til å kunne klare å "gå inn og se" hva det egentlig dreier seg om, og rydde opp/balansere, hjelpe vedkommende ut av det de opplever som et problem. Energi som henger ved, eller "klebeånd" som noen kaller det, kan være mye forskjellig, og det kan være mange måter å takle det på.

Samtidig gjør jeg meg noen tanker rundt dette med å velge en veileder. Hvor mye vet jeg om vedkommende som jeg velger? Hvor mye handler om hva jeg føler er riktig for meg, om hvem jeg skal velge, og hvor mye er påvirkning fra andre, eventuelt den som kan være veileder? Og når veilederen først er valgt, setter jeg vedkommende på en pidestall og tror at veilederen vet alt og kan alt? Uten å være litt kritisk? Ja, for litt kritisk sans og sunn fornuft er absolutt på sin plass i det mylderet av tilbud/retninger som finnes blant "alternativer". Det handler om å bruke magefølelsen/intuisjonen og fornuften, og kjenne etter hva som føles riktig, hva som kan være "min vei". Når noen påstår at noe er rett for deg, fordi vedkommende kan tilby det, så er det grunn til å bli skeptisk. Da jeg var ny i dette og var på alternativmesser, fikk jeg på en og samme alternativmesse høre fra 7 forskjellige personer at "det jeg driver med og kan lære bort er det ENESTE rette for deg, for det SER jeg". Hver gang svarte jeg at jeg skulle tenke på det… og for hver nye person som sa det samme ble jeg mer og mer sikker på at her var det noe som ikke stemte.

Noen velger å se på veilederen sin som en guru, de stiller ikke spørsmål, vurderer ikke så nøye og følger mer eller mindre ukritisk veiledningen de får. Det er en behagelig vei, bare "dilte etter" og ta imot…. Men er det riktig for deg? Hva med å kjenne etter hva som føles rett, hva som gir "gjenklang" i deg, og følge den veien du føler er riktig? Husk at du er skrudd sammen på din egen, spesielle måte, og det som passer for andre trenger ikke å være det riktige for deg.
Og får du en guru, så husk at du sjelden kan utvikle deg forbi guruen din, selv om du har potensiale til det. En del guruer liker å være "på toppen," bli sett opp til og beundret, og da kan det være fort gjort (både bevisst og ubevisst) å holde nede de med potensiale til å gå enda lengre enn en selv.

Det er trist at en del av de som påtar seg å være veiledere for andre ikke takler oppgaven når det dukker opp utfordringer. Det er et stort ansvar å påta seg å "pakke opp" en person som nettopp har oppdaget evnene sine. Det er jo meningen at blomsterknoppen skal få utvikle seg – i sitt eget tempo, på sin egen måte – til å bli en flott rose, ikke at stilken knekker så blomsterknoppen faller av, eller at rosen visner før den får blomstret ut.

Jeg anbefaler noen ganger folk som ringer meg å gå kurs. Jeg har selv gått mange kurs, for jeg ble full av spørsmål da jeg oppdaget healing-evnene mine. Jeg valgte forskjellige kurs, helt bevisst, fordi de forskjellige healing-teknikkene ga meg innfallsvinkler å utforske, og etter hvert som jeg forsto og integrerte det jeg lærte, ble jeg også bedre kjent med meg selv og hvordan jeg fungerer som healer, og i dag har jeg funnet healingformer/-teknikker som kjennes riktige for meg.

Det tar tid å "pakke opp" seg selv, bli kjent med og finne ut av evnene sine. Sørg for å gjøre det til en positiv og oppbyggende opplevelse som gir mersmak og lyst til å utvikle deg videre.

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

1. mai, 2021

Jeg pratet med en person her om dagen og vedkommende fortalte om en episode fra år tilbake hvor konklusjonen ble at egen reaksjon burde vært annerledes. Og la til "Jeg får bare tilgi meg selv for at jeg ikke visste bedre".

Etter den samtale begynte jeg å tenke over hva som ble sagt.

Jeg velger å tro at det store flertallet av oss gjør så godt vi kan, til enhver tid, i alle situasjoner. Vi velger å reagere ut ifra det ståstedet vi har, ut ifra tanker og holdninger om hvem vi er, den grad av oversikt vi har i en situasjon, at vi vurderer etter beste evne og tar til slutt et valg med de beste hensikter og intensjoner.

Så utvikler vi oss videre, får ny innsikt og forståelse, får et nytt ståsted, en ny oppfattelse om oss selv, og etter noen måneder / år skjønner vi at vi i dag ville reagert annerledes enn vi gjorde den gangen.

Men er det noe vi må tilgi oss selv?

Er det ikke en del av livet å utvikle seg videre, forstå mer og få større innsikt?

Vi er så flinke til å "tenke oss ned" i stedet for å "tenke oss opp". Hvorfor trenger vi å se på noe vi gjorde før som så dårlig at vi trenger å tilgi oss selv, når det vi gjorde ble gjort med den beste hensikten og intensjonen? Har vi blitt så fanget av at vi ikke er bra nok / flink nok / god nok at brillene vi ser gjennom må vurdere det vi tidligere har gjort som dårlig? Så dårlig at vi trenger å tilgi oss selv?

Hva med å heller gi aksept og respekt til den du var, fordi du GJORDE DITT BESTE!!! I stedet for å fornekte den du var? Ja, for hvis du må tilgi at du var den du var, at du tok det valget du tok, at du gjorde det du gjorde etter beste evne - er ikke det å fornekte at du var noe som var bra? At du var en person som forsøkte så godt du kunne?

Hvis du husker tilbake og vet at du ikke gjorde ditt beste, at du på grunn av sjalusi, misunnelse, grådighet eller andre årsaker tok dårlige valg – DA er det vel grunn til å tilgi seg selv?

Jeg tror mange går rundt og plager seg selv med tanker om at de burde ha valgt annerledes, men da ut ifra dagens kunnskap og innsikter. Og plasserer seg selv i en umulig situasjon, for det går ikke an at du den gangen kunne reagere ut i fra innsikter og forståelse du har i dag.
Hva med å slutte og plage seg selv og i stedet anerkjenne og respektere at du var den du var, at du hadde et annet ståsted enn i dag, men at du likevel gjorde så godt du kunne? Så kan du gi slipp med en god følelse om at du gjorde ditt beste den gangen – selv om du ville valgt annerledes i dag - og du kan gå videre i livet uten å plage deg selv med disse tankene om å måtte tilgi deg selv.
Og du kan takke deg selv for at du utvikler deg videre, bruker mer av ditt potensiale og blir en enda bedre utgave av deg selv. 

Vennlig hilsen Torill