TORILLs BLOGG

19. okt, 2020

Ja, det kan det være. I dag har jeg blitt tryggere på meg selv og setter grenser, men det tok noen år før jeg kom dit....

Noe jeg opplevde, i sosiale sammenhenger, var at jeg ble bedt om å "holde litt" der hvor folk hadde smerter. Men jeg var ikke i bursdagen for å jobbe, jeg var der for å kose meg, på lik linje med de andre. Det føltes helt feil å "holde på folk" ute i det offentlige rom. En ting er at det kan se rart ut for de som ikke vet/skjønner hva som foregår – fikk høre av en mann at jeg er lesbisk, fordi jeg holdt nederst på ryggen til ei dame – men en annen side er at den som mottar healingen kan få reaksjoner, som for eksempel at de kan få opp triste følelser og tårene renner. Det kan oppleves flaut og pinlig i for eksempel en bursdag.

Jeg opplever også i sosiale sammenhenger at hvis omgivelsene vet/får vite at jeg har evner og jobber "alternativt", så kommer hele livshistorien og spørsmål rundt utfordringene de har. Hadde de bedt om å få en privat konsultasjon med meg hadde det vært greit, for jeg liker ikke at slike utleveringer foregår i det offentlige rom. Og er jeg på for eksempel et julebord, så er jeg ikke der for å stå til tjeneste for andre. Da har jeg lyst til å ha fri og kose meg.

Jeg har også opplevd klienter som bare kommer innom, uten avtale. Som ringer på og gir inntrykk av at de bare vil "prate hyggelig", men som etter en kort stund ber om at jeg skal holde på dem "bare litt". Uten at de betaler for det.
Det kan bli konflikt innvendig når sånt skjer. På den ene siden kjenner/skjønner jeg at de både ønsker og trenger hjelp, men på den andre siden kan jeg bli oppgitt og lei meg over følelsen av å bli utnyttet. Og jeg kan få følelsen av å ikke bli respektert.
Ikke misforstå, jeg jobber mye gratis også, men da er det avtalt på forhånd. Da gjør jeg det fordi det føles riktig og da er det greit.

Jeg hadde en periode en person som stadig ringte til meg eller sendte meldinger og ville at jeg skulle fortelle henne hvordan hun skulle leve livet sitt.
- Når var det beste tidspunktet for henne å reise til syden?
- Ville moren hennes være hyggelig og grei om hun besøkte henne på fredag?
- Hvilke vinnertall kom i Lotto nesten lørdag?
- Den mannen hun hadde truffet, var han "den rette"?
Hun ba om en detaljstyring fra min side som var helt urealistisk og som jeg ikke ville være med på. Jeg forsøkte å forklare henne at selv om jeg har evner, så betyr ikke det at jeg kan "se alt". Jeg forklarte henne også at hun trenger å leve sitt eget liv på sin egen måte, ta valg hun kan stå for, og fungerer det ikke, så trengs det nye valg, altså gjøre egne erfaringer i livet og lære av dem. Men hun ville heller at jeg skulle fortelle hvordan hun skulle leve. Selv når jeg ikke ga råd, fant hun ut at jeg hadde sagt hva hun skulle gjøre/velge, og jeg fikk bebreidelser i etterkant fordi jeg tok feil. Det endte med at jeg sluttet å ta telefonen og jeg svarte heller ikke på meldingene.

Jeg har mange ganger vært forundret over at folk forventer at jeg skal stille opp for dem i det offentlige rom. Så vidt jeg vet er det ingen som ber en lege se på en tilstand på en fest, da bestiller man time hos fastlegen i stedet. Og man går heller ikke i en bursdag og forventer at hvis frisør-venninna til vertinnen er til stede, så får man en liten hårklipp samtidig. Derfor synes jeg det er rart at folk forventer at jeg skal bidra med mine evner når vi tilfeldigvis treffes.

Som empatisk og sensitiv healer var det de første årene vanskelig for meg å avvise disse personene når situasjonene dukket opp. Men etter hvert har jeg blitt flinkere til å sette grenser og ta vare på meg selv, og det har vært helt nødvendig. Ingen kan jobbe støtt og stadig uten at det får konsekvenser. Og jeg kjenner at jeg yter best når jeg har satt opp avtaler og har ro og tid til å forberede meg på forhånd.
Jeg har veldig stor glede av å bruke evnene mine og jeg har fått mange gode klemmer og gode tilbakemeldinger, så jeg kommer til å fortsette så lenge jeg er i stand til det, og så lenge noen ønsker min hjelp. Men innenfor mine egne rammer.

Jeg trenger også ro og egentid for å lade opp batteriene, få avveksling og gjøre andre ting som gir glede og mening, som å være sammen med mine nærmeste, se barnebarna vokse og utvikle seg, holde på med hobbyer og gjøre ting sammen med kjæresten min.
Livet mitt er – heldigvis! – mye mer enn å bare bruke evnene jeg har.

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

17. okt, 2020

Jeg har i mange år vært fasinert av syngeboller, hadde veldig lyst å kjøpe en, men følte at jeg ikke visste nok om dem, var usikker på hvilken/hva slags jeg skulle kjøpe.

I fjor høst var jeg på den store alternativmessen i Lillestrøm og tittet litt rundt etter syngeboller. Prøvde noen mørke med fint mønster rundt "magen", men det var nesten ikke lyd i dem. Fikk vite at de var fabrikk-laget, og det ønsket jeg ikke. Hos en annen utstiller fant jeg en syngebolle som "sang til meg". Den holdt lyden lenge og jeg kjente at den vibrerte i hånden. Det føltes riktig å kjøpe den, så da gjorde jeg det = den på bildet. Syngebollen ble brukt mye. Jeg fant ingen å lære av, så jeg prøvde meg fram.

Rett over nyttår, sent en lørdagskveld "kom det noen ord inn i hodet mitt" om at jeg skulle kjøpe en syngebolle til. "En syngebolle til?" undret jeg. "Ja, en syngebolle til" dukket opp i hodet mitt på nytt. Så jeg satte meg ved pc'en og leita på nettet. Fant ikke noe som falt helt i smak, men sendte mail med spørsmål til et par stykker.

Neste morgen, mens jeg spiste frokost, fikk jeg beskjed om å se på finn.no. Det er vel ikke syngeboller til salgs der, tenkte jeg, og så kom beskjeden på nytt. Så da gjorde jeg det. Og der fant jeg et helt sett på 7 syngeboller, et "Chakra-sett". Jeg ringte til selger og pratet med henne, og vi ble enige om å treffes neste dag. Det var et stykke å kjøre, men det gikk greit. Syngebollene var laget i et kloster i India, fortalte selger, og hun hadde en mentor som hadde tilknytning til klosteret. Det var han som hadde skaffet henne syngebollene i første omgang. Nå følte hun at hun var ferdig med dem, at de kunne få være til glede og nytte for andre. Og jeg ble den lykkelige nye eieren av de 7 syngebollene. 😀

2 – 3 dager senere hadde jeg samling i lokalene mine med "velværeopplevelse", hvor jeg hadde annonsert bruk av 1 syngebolle, havtromme og sjamantromme. De som kom visste ikke at jeg knapt hadde fått brukt settet på 7 syngeboller, men jeg lot intuisjonen lede meg og spilte på alle sammen i løpet av velvære-stunden som varte ca 1 time.
Ettersom dette var første gangen jeg arrangerte "velværeopplevelse" ba jeg om ris og ros fra de som kom og det fikk jeg. Jeg fortalte dem at de 7 syngebollene som var et sett bare hadde vært i hus 2 – 3 dager og at jeg ikke hadde gjort dette før. Men det trodde de ikke noe på! De mente jeg måtte ha gjort dette mange ganger….

Senere på våren tok jeg en regresjon, tilbake til tidligere liv. Ikke på grunn av syngebollene, men av en annen årsak. Men plutselig var jeg tilbake i et liv hvor jeg var munk og spilte på syngeboller – da skjønte jeg hvorfor jeg har vært så tiltrukket av syngeboller i flere år. Og hvorfor intuisjonen føltes så trygg da jeg spilte på syngebollene på første velvære-arrangementet.
Dessverre kom korona-pandemien og det ble bråstopp i slike aktiviteter.

I september var jeg på kurs hos lege Audun Myskja, et kurs som heter "Toning og syngeboller". Det var interessant å se at den måten jeg hadde spilt på syngebollene var noe av det som ble undervist på kurset.
På kurset fikk deltakerne tilbud om å kjøpe ekte "Mester-boller" fra Tibet, laget på 1700-/1800-tallet. Men Myskja var ikke interessert i å selge bare for å selge, han ville vite hvorfor jeg ønsket meg en syngebolle til. Han var fornøyd med svaret og etter å ha "plinget" på flere, fant jeg en Void-Yoni-bolle som "sang til meg". Han la bollen på nakken min og slo på den, og lyden vibrerte helt ned i tærne. Den måtte bare bli min!

Innimellom hverdagens gjøremål, jobb, oppussingsprosjekter og alt som skjer prøver jeg nå å bli bedre kjent med den nye syngebollen min, "plinger" på den når jeg går forbi der den står, eller mediterer med den.

Når korona-pandemien er over ønsker jeg å fortsette med "velværeopplevelser" som nevnt over og å bruke syngebollene i behandling når det føles riktig.

Vennlig hilsen Torill 

 

 

 

29. apr, 2020

Før hendte det ofte at jeg "overså" den lille stemmen som sa ifra, som ga et tips, men med årene har den lille stemmen vokst seg sterkere, så nå skjer det ikke så ofte at den blir oversett. Og det er jeg glad for, for den har gitt mye glede. Noen ganger skjønner man ikke alltid hvorfor man skal følge den "indre stemmen", innskytelsen, tanken som dukket opp i hodet. I første omgang kan det hende at den ikke gir så mye mening, men den kan komme etter hvert.

Da jeg for noen år siden pakket for å dra på alternativmessen i Lillestrøm, "fikk jeg beskjed" om å ta med posen til tromma mi. Ble litt overrasket, for jeg hadde ingen planer om å kjøpe ny tromme. Men tok den med. Første dagen på messa gikk jeg rundt og kikket på alle trommer jeg fant, men "falt" ikke for noen av dem. Senere på dagen møtte jeg ei venninne som fikk høre om dette, og jeg tok henne med og viste henne tromma jeg hadde hjemme - maken var til salgs på messa. Da jeg løftet den opp, oppdaget jeg at den var mye lettere enn min tromme og selger fortalte at trommemakerne hadde gått over til et lettere materiale. Dagen etter, da jeg kom på messa, kom det på nytt "beskjed inn i hodet mitt" at det var den lette tromma jeg skulle kjøpe, og det gjorde jeg. Og var glad for at jeg hadde tatt med posen.
Men jeg trengte ikke 2 store trommer, så jeg la den "gamle" ut for salg. Ei dame tok kontakt og ønsket å komme å prøve tromma. Hun var så ivrig at hun kom en dag tidligere enn avtalt. Og da hun hadde gått kom vissheten om at det var hun som skulle få kjøpe den, og det gjorde hun. Hun fikk tilbud om å være med og tromme annenhver uke sammen med meg og en venninne, og slik startet fantastiske vennskap for oss alle 3. Vi har blitt nære venninner som alle er "alternativt" interessert, som deler erfaring og kunnskap, hjelper og støtter hverandre.

Sist november kjøpte jeg min første syngebolle og ble helt betatt. Den ble brukt ofte og ga energi og glede. Rett over nyttår, sent en lørdag kveld, "falt det inn" en tanke i hodet mitt om at jeg skulle kjøpe en syngebolle til. Så jeg gikk på nettet og leita, sendte mail til forskjellige steder. Men var ikke helt fornøyd da jeg omsider tok kvelden - det var ikke noen syngeboller som føltes helt riktig.
Neste morgen, mens jeg spiste frokost, kom det en tanke om å lete på finn.no. Merkelig, syntes jeg - selger de sånt der?
Men jeg tittet på finn.no, og der fant jeg et helt chakra-sett = 7 syngeboller som var laget i et tempel i India, av munker. Leste at de var samstemt til chakraene, og annen informasjon.
Jeg ringte til selger og det viste seg at det var 4 timers kjøretur en vei. Og jeg hadde lyst å prøve dem før jeg eventuelt kjøpte dem. Så forteller selger at hun skal besøke noen = 2 timers kjøretur i min retning, og dermed møttes vi neste dag på halv-veien og jeg ble den lykkelige eier av 7 flotte syngeboller!

Så å lytte til intuisjonen kan føre til mye glede og nytte, selv om det i første omgang ikke er helt forståelig hvorfor man skal gjøre det man "får beskjed" om.
Og hvis man velger å overse den "lille stemmen", får man muligheten til å fundere på hva man gikk glipp av….

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

19. aug, 2019

Jeg opplever at det er mye fokus på dårlig karma, men ikke så mye på god karma.

Hva er det som skaper god karma? Jo, at det ligger en positiv, kjærlighetsfylt intensjon "på bunnen" om å skape noe som er godt. Og så lenge intensjonen er god og positiv, er det dette som skapes. Selv om mottakerne ikke reagerer positivt. Jeg har selv gjort ting med god intensjon, som har blitt mottatt med kjefting, kritikk og / eller avvisning. Men hvordan de andre reagerer, handler om deres eget karma. Ikke mitt.

For mange år siden var jeg med i ei gruppe som kom sammen en gang i måneden.
På denne tiden hadde jeg store allergiproblemer (astma, eksem m.m.) og jeg ble jublende glad da jeg fant en test som viste at jeg har allergi/intoleranse for ca 25 forskjellige matvarer. Jeg la om kostholdet og fikk en mye lettere hverdag, nesten uten allergiproblemer. På samlingene i nevnte gruppe tok jeg med frukt til meg selv, slik at jeg hadde noe å spise som var bra for meg, mens de andre spiste det som ble servert. Men det var flere i gruppa som ikke respekterte at jeg ikke lenger kunne spise hva som helst. Vi samlet oss på omgang hos hverandre, og flere vertinner ble skikkelig fornærmet fordi jeg ikke forsynte meg av maten som ble servert, noe som ble gitt uttrykk for både klart og tydelig. Jeg prøvde å forklare, men fikk ingen forståelse for at maten på bordet gjorde meg syk.

Etter hvert oppdaget jeg at jeg har healing-evner, og interessen min for "alternativer" våknet. Men svært få av de andre i gruppa hadde interesse for dette, og når jeg prøvde å fortelle om min nye interesse, var det flere i gruppa som "trakk ned en rullegardin". De bare satt der og stirret foran seg, sa ingenting, bare ventet på at noen skulle bytte samtaletema. Som for eksempel fargene på gardinene i forhold til veggene, hvordan store tallerkener stables i oppvaskmaskinen, og andre ikke-personlige temaer.

Det ble en gradvis oppvåkning fra min side. Jeg kjente mer og mer at jeg ikke trivdes sammen med dem lenger, og at mitt ønske om å få være frisk ved å spise mat jeg tåler, ikke ble respektert. Men hvordan kunne jeg trekke meg ut, uten å tråkke dem på tærne?

Jeg kjøpte fine stearinlys formet som roser og pene oste-gafler, en av hver til hver av de andre. På neste samling sa jeg ingenting før vi avsluttet med å avtale nytt møte. Da fikk hver av dem gave, jeg takket for meg, for mange hyggelige år sammen. Og fortalte at jeg følte for å gå i andre retninger, at jeg ønsket å lære mer om evnene mine og bruke tid på å lære og utforske, og ønsket dem lykke til videre uten meg. De som hadde kritisert mest, mente at jeg trengte da ikke gi dem gave fordi om jeg sluttet. Joda, jeg følte at det var riktig å gjøre.

Det å skape god karma handler ofte om hvilke ord vi velger å bruke.
For en tid siden var en gjeng samlet for å spise middag sammen, men en person kom ikke til avtalt tid. 20 minutter senere sendte jeg en sms:  "Du er dypt savnet ved middagsbordet – håper du kommer snart" med smilefjes og hjerter. Da vedkommende kom litt senere, fikk jeg en smilende kommentar om at det var da en særdeles hyggelig måte å si fra om at noen er forsinket. Hadde nok ikke fått samme tilbakemelding om jeg hadde sendt en kritisk sms.

Så det handler om å si og gjøre med kjærlighet og omsorg, med en god intensjon om å ville det beste for alle parter. Og skulle du bli møtt på en ufin måte, så husk at det ikke handler om deg, men trolig heller om at den andre ikke er i balanse og/eller ikke har det godt med seg selv, og at det er dette som uttrykkes i reaksjonen du får.

Vennlig hilsen Torill

 

 

 

20. jul, 2019

 

Innimellom kontaktes jeg av personer som har oppdaget egne klarsynte evner. Har fått spørsmål om hvordan forholde seg til dette – er det en "pest og en plage" eller noe man kan/bør ha glede av?

Meningene er sikkert delte, men jeg tror det handler mye om innstilling og hvordan man velger å forholde seg til informasjonen man får.

Som liten hadde jeg veldig god kontakt med 2 av hjelperne mine. Den ene var bare til stede, overlot til den andre å "prate" med meg. Jeg fikk svar på mye, og jeg fikk vite en del om hva som kom til å skje, men ikke minst, tips til å takle hverdagens utfordringer.
Som barn har man ikke en voksen persons forutsetninger til å takle all informasjonen. Husker at jeg som 12 – 13-åring fikk vite ting som var skremmende. Dette hadde jeg ikke "mottaksapparat" for, så det ble en ubehagelig opplevelse. Det var da jeg bestemte meg for at jeg aldri mer ville ha slik informasjon og begynte å fornekte evnene mine. Jeg "la lokk" over dem. Likevel kom informasjon igjennom til meg nå og da, men på langt nær i samme omfang som tidligere.
Men da jeg for ca 20 år siden begynte å akseptere denne siden av meg selv igjen, kom evnene gradvis tilbake. Da hadde jeg også et bedre mottaksapparat, og jeg skjønte etter hvert at jeg kan be om at informasjonen jeg mottar skal være ting jeg kan forstå, takle og håndtere. At jeg ved å ha denne intensjon får et ståsted som gjør at det blir trygt å ha denne evnen – for min egen del.

Når man har slike evner er man ofte veldig sensitiv også. Og jeg merket veldig fort at omgivelsene mine syntes slike evner var skummelt. Så jeg pratet aldri om dette til noen i barne- og ungdomsårene. Og hvis noen spurte om jeg hadde "slike evner", nektet jeg alltid – fordi jeg kjente at de var redde for å få "ja" til svar.. Og jeg "visste" også at det kunne/ville bli mas og spørsmål, fordi andre hadde behov for at jeg skulle bevise at det var sant hvis jeg svarte ja. Men folk som ikke har slike evner har ofte sin egen forestilling om hvordan det kan/bør/skal bevises, som ikke nødvendigvis har noe med hvordan jeg fungerer som klarsynt…..

Evner kan brukes på mange måter, og jeg kunne be hjelperen min vekke meg til et bestemt klokkeslett. Brukte dette aktivt da ungene var små. Jeg våknet en halvtime før de andre sto opp, så fikk jeg en rolig morgenstund for meg selv. Og jeg bruker dette fortsatt når jeg skal først opp, så slipper samboeren å våkne av vekkerklokka mi. 

I fjor sommer var jeg ute og kjørte bil, og da jeg nærmet meg der jeg skulle svinge av, fikk jeg et "bilde" i hodet om at jeg måtte kjøre via parkeringsplassen ved butikken, ikke følge veien, for der ville en selvmordssjåfør komme meg i møte. Grøss og gru, for et "bilde" å få inn i hodet! Jeg "fjernet" det omgående og satte opp et nytt bilde hvor alt gikk bra.
Da jeg kom til avkjøringen, viste det seg at det sto en bukk midt i veien med skilt om at det var graving i veien og omkjøring via parkeringsplassen til butikken.
Jeg tar med denne hendelsen for å illustrere at det ikke alltid er slik at "beskjedene" kommer slik vi tror. Jeg har fått mange slike "katastrofe-bilder" opp gjennom årene, og at de kommer i denne formen, tror jeg er for at jeg skal legge merke til dem, innimellom alle de andre tankene som er i hodet til en hver tid.  Det handler om å bli kjent med hvordan man selv tar imot beskjeder, hvordan det fungerer for deg.
Det er også en del "beskjeder" som går meg hus forbi, fordi jeg bare registrerer at tanken er der, uten å gi den mer oppmerksomhet. Så skjer det noe, og jeg husker tanken som "dro forbi", men som jeg ikke tok tak i. Det handler om å bli oppmerksom på tankene sine…..

Andre ganger lar jeg bevisst være å gjøre noe med beskjedene jeg får.
Husker ei gammel dame jeg møtte i et selskap. Hun fortalte at hun hadde gledet seg i mange uker til dette selskapet, til å treffe så mange kjente og kjære, og å kose seg med hjemmelagde kaker, for hun orket ikke bake selv lenger. Da vi satte oss til bords, "visste" jeg plutselig at gamlemor kom til å knekke en tann da hun forsynte seg med hjemmebakt kjeks. Skulle jeg stoppe henne? Ødelegge dette som hun hadde gledet seg til i mange uker? Nei, jeg lot henne kose seg. Hun mistet en tann, men merket det ikke før selskapet var over – og det fikset tannlegen etterpå.

Noen ganger får man informasjon for å kunne være forberedt: Det kan være beskjed om ulykker, eller om situasjoner som får en uønsket utgang. I noen av tilfellene har jeg også fått beskjed om hvorfor dette vil skje, og om hvorfor jeg ikke skal gjøre noe med det: oftest er årsaken at dette er en erfaring vedkommende trenger i sin personlige utvikling.
Har skjønt at jeg får beskjed for å være forberedt, slik at når en person blir utsatt for akkurat det jeg vet kommer til å skje, så kan jeg være en ressurs som stiller opp, hjelper til og er der for vedkommende.

Man kan helt sikkert kritisere klarsynte for å ikke ha forhindret det som skjedde. Men jeg har lært at dersom man unngår erfaringer, eller ikke lærer av det man erfarer, så får man sjansen på nytt. Det er som om livet ønsker at vi skal erfare og lære, for å utvikle oss til å bli en bedre utgave av oss selv. Og det skjer sjelden i medgang. Det er i motbakke det går oppover.
Og når beskjedene er klare og tydelige: Hvorfor skal man gjøre det motsatte? Er det riktig å "leke Gud" og bestemme over andre sin skjebne?
På den andre siden: Hvordan kan jeg være 100 % sikker på at informasjonen jeg får er helt riktig? Hvis jeg tenker i feil retning, kanskje det ikke gjelder de(n) personen(e) jeg tror det gjelder? Eller at den situasjonen jeg oppfatter ikke er i samsvar med det som virkelig hender?  Eller at det skjer noe annet som gjør at hendelsen ikke blir noe av?

Tilbake til spørsmålet: "Er det en plage eller en glede å ha klarsynte evner?"
Jeg tror det er avhengig av hver enkelt, hvordan man forholder seg til å ha disse evnene og til informasjonen man får. Selvfølgelig kan det være tungt å få vite at noen er/blir alvorlig syk – men er det meningen at du skal hjelpe til, så gjør det hvis du føler det er riktig. Eller du kan bli forberedt, slik at du kan være en ressurs for de som trenger noen som kan hjelpe dem i en vond/tung situasjon.

Men uansett, så tror jeg det viktigste er at man har en god etikk og moral i bunnen, at man har respekt både for seg selv og andre, slik at man ikke går på akkord med seg selv, men er et godt medmenneske så langt man kan.

Vennlig hilsen Torill