29. jun, 2016

Om å gå i prosess

Hva er en prosess?  Det er en utvikling, eller omdanning, i et forløp. Hva utløser en prosess? Det kan være litt av hvert. Hendelser i livet som gjør inntrykk, at man mister noen kjære og nære, mister jobben, går konkurs. Eller at man hører noe blir sagt som gjør inntrykk, som "treffer" en et sted langt inne.

Kanskje er det vanligste at det er vonde/opprivende opplevelser som setter i gang prosesser. Men også gledelige hendelser kan sette i gang prosesser: at man får den jobben man ønsket seg mest, at den man er forelsket i ser din vei, at man fikk kjøpt boligen som hadde helt riktig beliggenhet i forhold til jobb, omgangskrets, barnas skole osv.

Men før prosessen kan starte, trenger vi å få en innsikt om at "dette har ingen hensikt lenger" eller "slik som dette ønsker jeg ikke å være – jeg kan bli en bedre utgave av meg selv".

Selv om prosesser kan oppleves som vonde og vanskelige, kommer det ofte noe godt ut av dem. Men det kan være en stor utfordring å stå i prosessen, å gå den hele veien ut.

Når noe skjer kan man velge om man vil klandre omgivelsene, eller om man vil "gå innover" i seg selv. For når vi reagerer på noe, er det fordi vi har med oss en bagasje i underbevisstheten og den sender opp følelser av å bli tråkket på, provosert, eller vi kan kjenne på en sårhet som vil ikke helt vet hvor kommer fra.
Velger vi å angripe omgivelsene kan det hende vi får enda flere utfordringer hvis de rundt oss ikke har nok innsikt til å forstå at dette er ditt, ikke deres, og de angriper tilbake. Det kan bli riktig så utrivelig.
Og vonde ord som slenges ut i sinne, skuffelse og frustrasjon skaper vonde følelser. 
Som teksten på bildet demonstrerer:
Ta en tallerken og sleng den i gulvet.
- OK. Har gjort det.
Gikk den i stykker?
- Ja.
Be om unnskyldning.
- Unnskyld!
Ble den hel igjen?
- Nei.
Skjønner du?

Selv om man sier unnskyld etterpå, kan det ta lang tid å bearbeide de vonde følelsene. Og ved neste korsvei kan det bli fristende å ta fram forrige situasjon, og så er mølla i gang igjen……

Hvis vi klarer å stå i det selv = lar prosessen gå innvendig, kan det dukke opp mange følelser og tanker. Ofte går vi i offerrollen og vi synes veldig synd på oss selv. Og når vi synes synd på oss selv, er vi 110 % enige med oss selv!  Da er det ikke måte på elendighet… og alle gode råd og oppmuntringer preller av som vann på gåsa. Men setter vi selvmedlidenheten litt til side, kan det et sted langt bak i hodet ligge en tanke om: Hva var MIN del i at det ble slik? Det har vi som regel ikke så lyst til å høre om, men lar vi denne tanken få lov til å komme fram og begynner å se på hva jeg selv sa og gjorde, kan vi lære noe om oss selv. Ofte har vi både sagt og gjort noe som var med på å skape situasjonen som førte til prosess, selv om vi ikke var klar over det, der og da. Klarer vi i tillegg å gå inn i rollen som en tredjeperson og se situasjonen utenfra, kan vi lære enda mer. Kanskje har det vært misforståelser underveis, som vi ikke oppfattet der og da. Når man kommer til denne fasen, kan det begynne å dukke opp mulige løsninger for å ro i land situasjonen på en god måte. Ikke bare for en selv, men for alle involverte.

Vi kan oppdage at vi har et mønster med oss fra fortiden (barndommen) som vi fremdeles sitter fast i. Kanskje ser vi at vi havner i den samme dumme situasjonen gang på gang, men skjønner ikke hvordan det skjer. Det kan være ganske interessant å se på hvordan familien man vokste opp i fungerte. Som barn er vi under de voksnes forvaltning og vi har ikke muligheten til å velge alle holdninger og reaksjonsmåter selv. Og som barn er vi utrolig tilpasningsdyktige for å passe inn, for å bli godtatt, for å bli elsket, for å ha et sted å høre til. De aller fleste av oss har med oss reaksjonsmønstre, holdninger, vaner/uvaner og følelsesmønstre fra oppveksten. Noen vet vi om, men vi kan få oppleve å oppdage tankemønster/reaksjonsmønster som vi ikke har vært bevisst på... som den berømte lyspæra som plutselig begynner å lyse.
Ulempen er at vi ble lært opp til å reagere på en spesiell måte, eller ha en spesiell holdning til enkelte ting fordi det var slik omgivelsene tenkte eller det var slik problemer ble løst – men dette tanke- og/eller reaksjonsmønsteret ER ikke deg. Det er tillært. Og da kan det trenges en av-læring og en bevisst prosess om å velge et nytt tanke- og/eller reaksjonsmønster. 

Det er dette utrivelige personer, folk som kjefter og smeller, hendelser og stikkende ord som sårer kan hjelpe oss med.  Noen ganger opplever vi provokasjoner og problemer fordi vi trenger å ta tak i mønstrene våre, vurdere om de har noen hensikt eller om de bør byttes ut.  Eller vi kan oppleve motgang for å bli bevisst om vi står opp for oss selv, om vi setter grenser på en god og sunn måte for oss selv og andre.  Eller av andre årsaker….

Det heter at selvutvikling er å vikle seg ut av noe man har viklet seg inn i. Ingen har sagt at det skal være enkelt eller lett (selv om det selvfølgelig kan oppleves slik også), men du verden for en gevinst det er å stå prosessen ut og komme ut i andre enden med ny innsikt og ny kunnskap både om deg selv og de rundt deg, som igjen gir muligheten til å skape et enda bedre liv.

Vennlig hilsen Torill