28. aug, 2016

Å TA VARE PÅ SEG SELV / KJÆRLIGHETSSPRÅK

Hvor ofte har vi ikke hørt noen si at "du må ta vare på deg selv"? Mange ganger. Men gjør vi det?

Mange har en hektisk hverdag hvor det er mye å gjøre og mye å huske på. Barn skal hentes og leveres, lekser følges opp, likeså fritidsaktiviteter. Det er kanskje mange baller i lufta på jobben, oppgaver som skal gjøres, prosjekter som har tidsfrister, og vi kan føle at tiden ikke strekker til. Kanskje trives vi ikke på jobben og ønsker å jobbe med noe helt annet, eller på et helt annet sted.
Og i tillegg skal vi ha tid til kjæreste/ektefelle, venner og familie for øvrig og kanskje en hobby eller to.
I tillegg "bombarderes" vi med inntrykk fra radio, tv og aviser, vi bekymrer oss for ting som skjer ute i den store verden og vet ikke hva vi kan gjøre med det.
Er det rart vi går tom for energi innimellom?

Er man også et ja-menneske som har problemer med å si nei til andre, er det fort gjort å føle at man kommer til kort, at tid og krefter ikke strekker til. Så går vi og kjenner på en lengsel etter å få gjøre våre egne ting, men skyver det hele tiden foran oss, fordi vi føler at "vi må" først, før vi kan gjøre "har lyst til".
Det sies at man må lytte til kroppens signaler. Men vet vi hva disse signalene består i? Og hvis vi vet det, hører vi etter og tar grep for å gjøre endringer til det bedre?
Nei, mange av oss bare står på, overser faresignalene og når vi "møter veggen" gir vi oss ikke da heller, men fortsetter tvers gjennom og stopper ikke før vi møter neste vegg (satt helt på spissen).

Hvorfor er det så vanskelig å ta hensyn til seg selv og ta vare på seg selv? Noe av forklaringen ligger nok i Janteloven - kom ikke her og krev noe, for da er du superegoist, og du skal i hvert fall ikke tro at du fortjener å ha det bedre enn oss andre!
Eller vi har tanker om at "vi må" fordi vi føler at det forventes av oss. Vi kan ikke "miste ansikt" ved å sette oss ned, slenge beina på bordet og erklære at "nå trenger jeg å få slappe av for jeg er så sliten".

En annen årsak kan være at man er ekstra sensitiv og sanser andres behov og ønsker. Det er lett å følge innskytelsen om at noen trenger å få et pledd rundt seg, en varm kaffekopp, eller man stiller opp og gjør husarbeid/hagearbeid m.m. for noen som ikke klarer dette selv.
Ulempen med å stille opp for andre på denne måten, fordi man sanser behovene, er at det man gjør etter hvert kan bli tatt for gitt. Og når noe blir en selvfølge, kan det fort tappe en for energi.
Alt som ikke er energi-utveksling, kan føre til at man kjenner seg tappet. Problemet er at hvis man slutter å gjøre det man "sanser" andre trenger, da kommer protestene. Man kan få høre at man har forandret seg og ikke er så grei og hyggelig lenger. Det kan være behov for en sterk rygg for å klare å stå i disse tilbakemeldingene uten å gi etter for forventningene.

Vi har alle vår egen oppfatning om hva som skal til for at vi skal føle at vi får omsorg, hjelp og støtte. Dette handler om "Kjærlighetens fem språk" (en bok av Gary Capman/Lunde forlag).
De 5 kjærlighetsspråkene er 
- anerkjennende ord
- tid for hverandre
- tjenester
- gaver
- fysisk nærhet
Kjenner man seg selv godt, vet man hvordan man ønsker å motta omsorg og oppmerksomhet. Og enda bedre blir det hvis man kjenner kjæreste/samboer/ektefelle så godt at man vet hva som er vedkommendes kjærlighetsspråk. Hvis du selv har fysisk nærhet som ditt kjærlighetsspråk vil du ikke føle at du får omsorg av en person som har tjenester eller rosende ord som sitt kjærlighetsspråk.
Historien om de to nabofruene som hang ved gjerdet og pratet illustrerer dette godt: A sier til B at hun syntes B har så flott mann som kommer hjem med roser hver fredag - det gjør aldri mannen hennes. Og B svarer at hun heller ville hatt en mann som klipper plen, snekrer i huset og fyller opp tanken på bilen hennes etter å ha vasket den, slik A sin man gjør. Altså er A sitt kjærlighetsspråk gaver, mens B sitt kjærlighetsspråk er tjenester. Men ingen av dem har en mann med samme kjærlighetsspråk som seg selv.  

Jeg opplevde selv at "kroppen sa stopp" for en del år siden. Jeg var hos legen og ble sykemeldt i 2 uker. Den tiden brukte jeg aktivt til å gi meg selv healing, få healing av andre, meditere og gjøre ting som ga meg energi, pluss at jeg gikk i dybden på situasjonen som førte til at "kroppen sa stopp", fikk satt ting på plass og fikk oversikt.
Da jeg kom tilbake til legen igjen, ba jeg om ny sykemelding for bare 1 uke. Nei, han ville gi meg sykemelding for 2 uker. Jeg protesterte og mente at 1 uke var nok. Da jeg fortalte hva jeg hadde gjort de siste 2 ukene ble han veldig overrasket over at jeg gjorde noe selv for å komme meg opp igjen. For meg var det en selvfølge - har jo lyst å være frisk og i farta - men ifølge legen var ikke det vanlig. 
Jeg har full forståelse for at det kan ta både uker og måneder før man føler seg "oppegående" igjen, men jeg følte ikke at jeg trengte det, og etter 3 uker var jeg på jobb og i gang igjen.

Jeg vet at det er veldig forskjellig hva som fører til at vi trenger en pause fra jobb og en hektisk hverdag, og at det er veldig forskjellig hva som trengs, og hvor lang tid det tar, før man føler seg ovenpå igjen. Og det er helt greit - ingen er like og behovene er forskjellige.

Men kanskje er det lurt å være litt føre var, stoppe opp innimellom og spørre seg selv om jeg tar vare på meg selv på en god måte, om jeg trenger en pause en dag eller to - og både lytte til kroppen og gjøre noe for å få det bedre med seg selv. For det er ingen andre som tar vare på deg, hvis du ikke gjør det selv.

 

Vennlig hilsen Torill