7. feb, 2017

BEKYMRINGER

Bekymringer har de fleste, og det er kanskje ikke så rart. Vi lever i en verden hvor media fokuserer på katastrofer, ulykker, løgner og bedrag. Og vi har som regel noen i vår nærhet som forteller oss om hva vi bør bekymre oss for, hva som kan gå galt.

Trenger vi å bekymre oss? Nei, vi gjør ikke det. Det har bare blitt en uvane, en måte å tenke på som er allment akseptert i samfunnet.
De aller fleste bekymringene dreier seg om framtiden – de har ikke skjedd enda!

Hørte på et foredrag om bekymringer, og der ble det sagt at 95 % av det vi bekymrer oss for, skjer aldri. Og de 5 % som skjer, hender svært sjelden på den måten vi tror. Så hva er vitsen med å bekymre seg? Det er i 99,9 % av tilfellene bortkastet tid!

Da jeg traff min kjære for ca 10 år siden, var omgangskretsen, kollegaer og familie/slekt glade på mine vegne. Men da vi ca 2 år senere begynte å snakke om å flytte sammen, var det ikke alle som ga uttrykk for glede.
Da kom det massevis av innvendinger: Jeg måtte ikke finne på å si opp jobben, men søke 1 års permisjon i stedet. Og jeg måtte i hvert fall ikke selge leiligheten min – hvor skulle jeg bo hvis samlivet ikke fungerte og vi valgte å flytte fra hverandre igjen?
Mens jeg hadde et helt annet ståsted: Hvis jeg skulle flytte sammen med kjæresten min, hvorfor skulle jeg ikke gjøre det 100 %? Hvorfor skulle jeg signalisere til han at jeg ikke stolte på han, på forholdet vårt? Nei, det ville jeg ikke. Man flytter vel ikke sammen uten å føle seg trygg på at dette er rett person å satse på? Har man ikke en intensjon om at dette skal gå bra, når man velger å gjøre en så stor endring i livet sitt?

Omgivelsene fortsatte å tute ørene mine fulle om alt som kunne gå galt – hva skulle jeg gjøre da, hvis jeg brente alle broer til jobb og bosted? Jeg sa som det var: Jeg flytter ikke sammen med noen med intensjon om at det ikke skal fungere. Og skulle jeg ta feil, at vi ikke får til et godt samliv, så har vi en felles bolig vi kan selge og starte på nytt hver for oss.
Fikk spørsmål om jeg ikke var bekymret for at dette kunne "gå galt"? Nei, svarte jeg, for alle andre tar seg av bekymringene, så det trenger ikke jeg!

Hvorfor har det blitt "stuerent" at man "skal" bekymre seg i øst og vest? Jeg tror det har noe med holdningene i samfunnet å gjøre. Bl.a.: "Du er ikke en god forelder om du ikke bekymrer deg for barna dine." Ja, det er vondt å se barna slite innimellom, men de også – som alle andre – trenger motgang og noe å bryne seg på for å modnes, få slipt kantene, få innsikter, empati og forståelse. Slik er livet, og ingen slipper unna. Og hjelper det barna dine at du bekymrer deg? Nei, overhodet ikke! Kanskje vet de ikke om det, engang. Og hvis de vet om det, bryr de seg ikke - de skjønner ikke vitsen.
Da er det vel bedre å være en ressurs de kan komme til og dra nytte av om de føler for det?

Kan det å bekymre seg være en måte å prøve å kontrollere andre på?
Ja, noen ganger er det dessverre det.
Hadde et vennepar en gang for lenge siden som innimellom kjørte ca 50 mil en vei for å besøke den enes foreldre, og 50 mil tilbake, i løpet av ei helg. Foreldrene der de bodde likte ikke all denne kjøringen, for "det kan jo skje ulykker". Og enda verre var det at de foreldrene som fikk helgebesøk ikke hadde privat telefon, så de reisende ringte fra en telefonkiosk i nærheten (mobiltelefoner fantes ikke den gangen), og fortalte at de var trygt fremme. Likevel satt foreldreparet på bostedet og bekymret seg for hva som KUNNE skje de siste 2 - 3 km, de fikk ikke sove om natten og de var redde hele tiden til de fikk ungdommene tilbake på plass igjen. Dette ble det gitt uttrykk for både før, under og etter helgeturen.
Snakk om å gjøre livet surt for seg selv og andre!
Hadde fokus blitt flyttet, kunne helgeturen heller blitt preget av glede over at de andre foreldrene fikk besøk av ungdommene. Og det hadde sikkert ikke skadet å sette en positiv energi på kjøreturen, heller.

Hvor kommer bekymringene fra?
Jeg tror mange lever livet sitt ut fra frykt, de går og tenker på alt som kan gå galt, og prøver å være forberedt.
Noen er bekymret for hva andre tenker om dem (slipp taket – andres tanker kan vi aldri styre!), hvordan de fremstår hvis de gjør ditten eller sier datten. Til slutt blir det et veldig "trangt" liv, hvor frykten / angsten / bekymringene styrer så mye av livet at man helt glemmer hvordan det er å bare være seg selv, være i øyeblikket, kjenne på gleden, ta ting som skjer på strak arm og stole på at man takler situasjonen når den oppstår.
Det er opp til hver og en av oss å velge om vi vil leve ut i fra frykt / bekymringer, eller om vi vil leve ut i fra glede og tillit til at livet er godt å leve. Og det fine ved å velge det sistnevnte er at når intensjonen og tilliten er på den positive siden, at livet kan preges av glede, av positive muligheter – da er det dette du sender ut i universet og som universet sender tilbake.
Lykke til med et bekymringsløst liv!

Vennlig hilsen Torill