8. mai, 2017

OM Å TA TIL SEG ANDRE SIN SANNHET

Jeg har lenge vært opptatt av å finne ut av hva som er min sannhet, og hvilke sannheter omgivelsene har lært meg opp til å tro på. Spesielt i barndom og oppvekst er vi i regi av voksne som ut i fra sitt ståsted prøver å overføre det de selv mener er gode verdier og "sannheter". Vi påvirkes også av søsken, slekt, venner, medelever, media, kollegaer osv.
Men er disse "sannhetene" riktige for meg?

Fikk lyst til å fortelle om noe jeg opplevde i barndommen som ble min sannhet i mange år, uten at det egentlig var mitt, men jeg var - bevisst eller ubevisst - villig til å ta det til meg, som min sannhet, akkurat da.

Matematikktime 3. klasse på barneskolen:
"Frøken" gikk gjennom noe nytt, og avsluttet med å lese opp første oppgaven og spurte om noen visste svaret. Jeg og Petter rakte opp hånda. Eleven som satt ved siden av meg så seg fort rundt i klasserommet og sa i en pågående tone til meg: "Torill, ta ned hånda, du har helt sikkert feil svar og da kommer du bare til å dumme deg ut", noe alle i klassen hørte. Jeg ble usikker og tok ned hånda.

"Frøken" tok straks tak i situasjonen og sa i fra at ingen får lov til å bestemme over andre på den måten. Alle har rett til å få prøve å svare på oppgaver, og det gjør ingenting om det er feil.
Hun ville gjerne at jeg skulle si hva jeg hadde tenkt å svare på oppgaven, men kommentaren fra hun som satt ved siden av meg hadde gjort meg usikker, så jeg bare ristet på hodet. Petter ble spurt, og han svarte akkurat det jeg hadde kommet fram til, og det var riktig svar. "Frøken" spurte om jeg hadde kommet fram til samme svar, og jeg nikket.

Eleven ved siden av meg sa ikke mer akkurat da, men i friminuttet etterpå mente hun bestemt at mitt svar helt sikkert var feil, at jeg bare gjorde meg til og lot som om jeg også hadde riktig svar.

Senere prøvde "Frøken" flere ganger å inkludere meg når hun underviste på tavlen, for å oppmuntre meg til å svare på oppgaver, men jeg ristet bare på hodet. Jeg hadde tatt til meg "sannheten" om at jeg ikke var flink i matematikk og at jeg kom til å dumme meg ut hvis jeg svarte - for det var sikkert feil svar.

På en eller annen måte hadde jeg et mottaksapparat akkurat da for påstanden som ble sendt min vei. Den ble min "sannhet" gjennom resten av barneskolen, pluss ungdomsskolen og på gymnaset (året etter het det "videregående skole" istedet for gymnas) hvor karakteren lå på 3.

Etter dette valgte jeg å ta 1 år på handelsskole, og her fikk jeg både matematikk og regnskap. Jeg var 3 år eldre enn flertallet i klassen, som kom rett fra ungdomsskolen. Og da formet det seg en ny sannhet i hodet mitt: "Dette bør jeg få til ettersom jeg er 3 år eldre og har en bredere bakgrunn enn de som kommer rett fra ungdomsskolen". Ut fra min nye sannhet var jeg ikke lenger dum i matematikk. Jeg fikk en ny sannhet å fungere ut i fra, og det gikk veldig bra. Jeg gikk ut av Handelsskolen med 5 i karakter både i regnskap og matematikk.

Så når jeg får tanker om at jeg ikke får til, at jeg sikkert ikke lykkes, det er ingen vits i å prøve...og andre negative tanker vi innimellom tenker om oss selv, så prøver jeg å huske på at det ikke trenger å være min egen sannhet jeg lytter til - det kan være "gamle tanker" som har blitt plassert der av mer eller mindre velmenende personer, tanker og holdninger jeg der og da tok imot og gjorde til mine.

Men det går an å snu gamle tanker og gamle mønster, og erstatte dem med nye tanker som er mer i tråd med meg selv, den jeg egentlig er og den jeg egentlig ønsker å være.
For det er det vi ønsker, ikke sant? Å bli den beste utgaven av oss selv, slik at vi kan leve livet ut fra eget ståsted, egne premisser og skape den gleden, harmonien og det velværet vi innerst inne ønsker og vet vi fortjener å ha i livet vårt.

Vennlig hilsen Torill