1. mai, 2021

TILGIVELSE

Jeg pratet med en person her om dagen og vedkommende fortalte om en episode fra år tilbake hvor konklusjonen ble at egen reaksjon burde vært annerledes. Og la til "Jeg får bare tilgi meg selv for at jeg ikke visste bedre".

Etter den samtale begynte jeg å tenke over hva som ble sagt.

Jeg velger å tro at det store flertallet av oss gjør så godt vi kan, til enhver tid, i alle situasjoner. Vi velger å reagere ut ifra det ståstedet vi har, ut ifra tanker og holdninger om hvem vi er, den grad av oversikt vi har i en situasjon, at vi vurderer etter beste evne og tar til slutt et valg med de beste hensikter og intensjoner.

Så utvikler vi oss videre, får ny innsikt og forståelse, får et nytt ståsted, en ny oppfattelse om oss selv, og etter noen måneder / år skjønner vi at vi i dag ville reagert annerledes enn vi gjorde den gangen.

Men er det noe vi må tilgi oss selv?

Er det ikke en del av livet å utvikle seg videre, forstå mer og få større innsikt?

Vi er så flinke til å "tenke oss ned" i stedet for å "tenke oss opp". Hvorfor trenger vi å se på noe vi gjorde før som så dårlig at vi trenger å tilgi oss selv, når det vi gjorde ble gjort med den beste hensikten og intensjonen? Har vi blitt så fanget av at vi ikke er bra nok / flink nok / god nok at brillene vi ser gjennom må vurdere det vi tidligere har gjort som dårlig? Så dårlig at vi trenger å tilgi oss selv?

Hva med å heller gi aksept og respekt til den du var, fordi du GJORDE DITT BESTE!!! I stedet for å fornekte den du var? Ja, for hvis du må tilgi at du var den du var, at du tok det valget du tok, at du gjorde det du gjorde etter beste evne - er ikke det å fornekte at du var noe som var bra? At du var en person som forsøkte så godt du kunne?

Hvis du husker tilbake og vet at du ikke gjorde ditt beste, at du på grunn av sjalusi, misunnelse, grådighet eller andre årsaker tok dårlige valg – DA er det vel grunn til å tilgi seg selv?

Jeg tror mange går rundt og plager seg selv med tanker om at de burde ha valgt annerledes, men da ut ifra dagens kunnskap og innsikter. Og plasserer seg selv i en umulig situasjon, for det går ikke an at du den gangen kunne reagere ut i fra innsikter og forståelse du har i dag.
Hva med å slutte og plage seg selv og i stedet anerkjenne og respektere at du var den du var, at du hadde et annet ståsted enn i dag, men at du likevel gjorde så godt du kunne? Så kan du gi slipp med en god følelse om at du gjorde ditt beste den gangen – selv om du ville valgt annerledes i dag - og du kan gå videre i livet uten å plage deg selv med disse tankene om å måtte tilgi deg selv.
Og du kan takke deg selv for at du utvikler deg videre, bruker mer av ditt potensiale og blir en enda bedre utgave av deg selv. 

Vennlig hilsen Torill